Bokanmeldelse «Fiks fotballen»: Nødvendig og interessant

Fiks fotballen tilbyr inngående beskrivelser av noen av (den norske) fotballens store problemer: For dårlige ledelse både på styre- og trenernivå. Det legges spesiell vekt på trenerperspektivet i toppfotballen, nærmere bestemt om hyppigheten av trenersparkinger, grunner til å sparke eller ikke å sparke treneren, hvorfor det å sparke treneren som regel ikke bringer noe spesielt godt med seg, om ulike trenerstiler og hvorfor suksessrike managere i utlandet er dårlige forbilder for norske trenere. Basert på intervjuer med 42 fotballkyndige personer i Norge, som for eksempel Egil «Drillo» Olsen og Nils Arne Eggen, tar forfatterne sikte på å forklare noen av fotballbransjens dyptgående drivkrefter i et ledelsesperspektiv.

Treneren er naturligvis viktig med tanke på å påvirke lagets prestasjoner, men treneren er avhengig av et godt samarbeid med andre ledere i klubborganisasjonen for å gjøre det virkelig godt over tid. Slike samarbeidsstrukturer i en fotballklubbs organisasjon, tenderer kanskje til å bli oversett av mange supportere. Melhus og Eriksen-Deinoffs betraktninger om dette er både opplysende og tankevekkende. I boken kan man for eksempel lese om «firerbandens suksess», en bande bestående av daglig leder, hovedtrener, sportssjef og styreleder. Suksessoppskriften er korte beslutningsveier og at man er enige om det vesentlige, men hvor man ser på hverandres forskjeller som en styrke snarere enn en svakhet. Dersom det er felles forståelse for verdien av kontinuitet, strategi, rekrutteringsfilosofi og langsiktig tenkning, så har man ifølge forfatterne et godt grunnlag for suksess. Kollektiv tenking motvirker trangsyn og feilslåtte beslutninger. 

Bokens mest interessante del for trenere og ledere, tar for seg (trener)ledelse i et nasjonalt-kulturelt perspektiv. Enhver ledergjerning må tolkes ut ifra den kulturelle konteksten den er del av, mener forfatterne. Forskning som for eksempel trekker på sosialantropologen Hofstede, viser at norsk kultur i kontrast til for eksempel den engelske og tyske, er mer fellesskapsorientert hvor det i mindre grad vektlegges å fremheve seg selv. Mens man i den Skandinaviske kulturen gjerne forsøker å løse konflikter med dialog og forhandling, så løses det ved bruk av makt i for eksempel England.

Det hentes også inspirasjon fra Birkinshaw og Millers bok Leadership the Sven-Göran Eriksson way, hvor det hevdes at «The Scandinavian leader is decidedly anti-authoritarian». Skandinaviske fotballspillere har ifølge Melhus og Eriksen-Deinoff liten aksept for underkastelse og hierarkisk maktkultur. De både trives og utvikles bedre dersom de inkluderes i avgjørelser. Dessverre, sier de, har suksessrike managere i utlandet med en autoritær lederstil (Ferguson, Mourinho etc.) blitt mal også for en del norske trenere. Antagelig vil det være lite hensiktsmessig å kopiere deres lederstil og teknikker ettersom den ikke samsvarer med norsk kultur.

Boken skiller på trener A og B, hvor A er den styrende og autoritære, og B den involverende og lyttende. Trener B er nysgjerrig på andres mening, søker refleksjon hos spillerne, er prosessorientert og opptatt av å utvikle hele mennesket – en trenerstil som passer godt inn i norsk kultur, som har bred støtte i forskning og som burde være til inspirasjon også for foreldretrenere i barne- og ungdomsidretten.

Fiks fotballen burde være forfriskende for alle fotballentusiaster fordi den har en annen og mer analytisk inngang til fotballfeltet enn den gjengse fotballboken man finner hos den lokale bokhandleren. Boken representerer således noe jeg har ventet på en god stund, nemlig en bok som tar seg fore å beskrive fotballindustrien som bransje, og hvordan den fungerer på systemnivå.

Personlig synes jeg delen som knytter ledelse til norsk kultur er aller best. I denne delen gir forfatterne et innsiktsfullt innblikk i ledelsesaspekter av relevans for fotball, men også ledelse mer generelt, som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere. Sånn sett burde boken være av verdi også for personer utenfor fotballfeltet, som enten er interessert i ledelse eller som har et lederverv i en eller annen form.

Boken baserer seg både på forfatternes erfaring fra ledelses i næringslivet, og fra samtaler med en rekke fotballkjennere i Norge. Man kan alltids spørre seg hvor fornuftig det er å hvile seg på innspill fra personer som selv har bidratt til tingens tilstand i norsk fotball – når diagnosen på norsk fotball skal settes og kritisk vurderes.

Et annet forhold går på et av bokens utgangspunkt, nemlig at Norge til tross for å være en sterk idrettsnasjon gjør det svakt i fotball. Jeg mener å lese en slags underliggende oppfatning hos forfatterne om at Norge hadde gjort det bedre på FIFA-rankingen om trenerne i Eliteserien hadde hatt en annen lederstil (helst trener B). Det kan nok være riktig, men det er nok likevel mer sammensatt enn som så. Trenerrollen er mer mangefasettert og dynamisk enn at den kan beskrives så generelt. Boken kommer videre i liten grad inn på trenerutdanningen i Norge. Siden ledelse er essensen av bokens tematikk, hadde det også vært nyttig med noen beskrivelser av en del grunnleggende karakteristika ved makt- og ledelsesstrukturene i norske fotballklubber.

Fiks fotballen er uansett interessant og opplysende for alle som har interesse for fotball, trenergjerning og ledelse, eller én av delene.

Copyright © Mads Skauge 2019

Lenke til artikkelen i Idrettsforum.org finner du her.