Hvorfor Norge er verdens beste idrettsnasjon – men dårlig i fotball

with Ingen kommentarer

Det er Norge som er best!

I boken «Soccernomics» presenterer forfatterne Simon Kuper og Stefan Szymanski en analyse av hvilke land som gjør det best i forhold til folketallet når man slår sammen resultatene i alle de største idrettene – rugby, cricket, baseball, basketball, kvinnefotball, kvinne- og herretennis, golf, sykling, motorsport, samtlige grener i sommer- og vinter-OL og VM i herrefotball, frem til 2014.
Og hvilket land tror du toppet listen da forfatterne oppsummerte resultatene i alle disse grenene?
Joda: Norge!
Vi skårer flere poeng enn alle land i Afrika til sammen, og flere enn hele Asia sett under ett. Selv om vi hadde halvert resultatene våre i vinter-OL, ville vi fått flest poeng i denne konkurransen.
Norge er også to år på rad kåret til verdens fremste idrettsnasjon i den prestisje- tunge rankingen gjort av Greatest Sporting Nation.

Foto: Jon Morten Melhus

 

Derfor lykkes Norge i internasjonal idrett (unntatt fotball):

I «Soccernomics» forklarer forfatterne grunnen til at en bitte liten nasjon kan gjøre det så godt i internasjonal idrett:

  • Alle kan drive idrett over alt, – det koster lite og det er treningsfasiliteter i alle byer og tettsteder, selv på det ytterste ned og i den minste bygd er det rom for sportslige aktiviteter.
  • Godt kosthold over mange tiår har gjort oss fysisk sterke og høyere. 20 prosent av kroppshøyden bestemmes ikke av arv, men av omgivelsesfaktorer som livsbetingelser under svangerskap, ernæring, syk- dom og psykososiale forhold. Slike forhold står det bra til med i Norge.
  • «No jerks allowed»: Et annet forhold, som avisen The Guardian trakk frem som suksesskriterium for Norges gode OL-resultater i Pyeongchang, er tilliten og rausheten som preget samholdet innad i de norske utøvergruppene. Selv om nordmennene konkurrerte både seg imellom og med utenlandske utøvere under øvelsene, var de gode venner, støttende og rause med hverandre. Et slikt internt samhold i troppen var ingen selvfølge blant utøverne fra andre nasjoner som deltok.

Norge er en av Europas mest fotballengasjerte nasjoner

– Norge ligger på en delt 3. plass i Europa i antall registrerte fotballspillere i befolkningen (12 spillere pr. 100 innbyggere), bare slått av Østerrike og Tyskland.
– Norge ligger på 5. plass i Europa i antall tilskuere på fotballkamper, etter Færøyene, Island, Skottland og Kypros. I tillegg reiser årlig nesten 100.000 nordmenn til England for å gå på fotballkamper, – bare irene oppsøker britiske fotballstadioner i større omfang enn oss.
– Norge ligger på 2. plass i verden i å se fotball på TV. Bare i Kroatia sitter flere klistret foran TV-skjermen når det kringkastes begivenheter i forbindelse med fotballkamper.
(Kilde: «Soccernomics»)

Når vi gjør det så bra internasjonalt i mange idretter, og er så engasjert og aktive i fotball, hvorfor er ikke herrelandslaget i verdens rikeste land på FIFA Top 10?

Forfatterne Morten Eriksen-Deinoff og Jon Morten Melhus stilte seg dette spørsmålet, og i fire år oppsøkte de mer enn 40 av Norges dyktigste og mest toneangivende fotballprofiler for å finne svaret på dette og hva som mangler for at Norge skal gjøre det betydelig bedre i internasjonal fotball.

Er ballen rund?

De fleste fotballklubber er store bedrifter med mange titalls millioner i omsetning og med mange, kanskje hundrevis, av ansatte og frivillige. Men da forfatterne begynte å sammenligne hvordan bedrifter utenfor idretten drives i forhold til fotballklubber i samme størrelsesorden, oppdaget vi store forskjeller. Og alle disse forskjellene kan ikke forklares ved å vise til at «ballen er rund» eller «vår bransje er helt spesiell».

No business as football business?

Fotball er i prinsippet et ganske enkelt spill: For de fotballromantiske av oss handler det om å beholde ballen og sentre, beholde og sentre, beholde og sentre, og når målet er innen rekkevidde og man har en åpning: skåre. For de mer fotballkyniske handler det om å rappe ballen fra motstanderen, lempe den oppover i banen og avslutte så fort det lar seg gjøre.

Det viser seg likevel at fotballspillet i praksis er ganske komplekst, og vi stilte oss en del spørsmål:

  • Hvorfor sparkes det så mange trenere i fotballen, sammenlignet med alle andre idrettsgrener?
  • Hvordan kan en trener bli geniforklart i november og sparket i februar?
  • Hvor stor rolle spiller klubbkulturen?
    Hvor viktige og hvor dyktige er styrene i fotballklubbene?
    Kan supporterne ødelegge laget?
  • Hvor avgjørende er det for en norsk trener om han har hatt en karriere som vellykket profesjonell fotballspiller i utlandet?
  • Er trenerne kompetente nok i ledelse og til å behandle mennesker, og hvor mye betyr det egentlig?
  • Kan norske fotballklubber utvikle bedre spillere og på den måten sørge for at Norge kommer høyere opp på FIFA-rankingen?

Resultatet leser du i «Fiks fotballen – Slik gjør klubben suksess med den forgudede/forhatte fotballtreneren».

Boken handler i hovedsak om norsk herrefotball på elitenivå, men svært mye av innholdet er like aktuelt for kvinnefotball og for breddeidretten på barne- og ungdomsnivå.

– Perfekt julegave de som tror de vet alt om fotball, eller som har lyst til å vite hvordan klubben deres og landslaget kan skåre flere mål!

Fra «Fiks fotballen»: