Kan norske fotballklubber lære noe av «Heimebane»?

«Heimebane» gir et svært autentisk bilde av norsk fotball – men har lite å lære bort!

«Heimebane», som er i gang med andre sesong, er en meget godt dramatisert TV-serie om en fotballklubb i Eliteserien, hvor ansettelsen av en kvinnelig trener skaper både overraskelse og frustrasjon. Sesong 2 tar opp viktige forhold omkring blant annet homofili, som er et viktig tema innen idretten generelt og fotballen spesielt. Men de som tror de kan hente inspirasjon fra «Heimebane» om hvordan norsk fotballklubber bør drives, tar feil, sier forfatterne av «Fiks fotballen», Jon Morten Melhus og Morten Eriksen-Deinoff, som har viet et eget kapittel i boken til suksesserien:

Serien gir dessverre en nokså treffende beskrivelse av mange norske fotballklubber i dag:

• Ansettelsesprosessen i sesong 1 er helt overfladisk: Ingen intervjuer eller referanser blir foretatt før Helena (Ane Dahl Torp) blir ansatt som trener.
• En av grunnene til at det er motstand mot å ansette Helena, utover at hun er kvinne, er at alternativet var å ansette en erfaren fotballspiller, Michael (imponerende bra spilt av John Carew). Han har ingen dokumentert erfaring som trener, leder eller med pedagogikk, men som tidligere utenlandsproff er han selvsagt førstevalget!

  

• Tryllestav-syndromet lever i beste, kortsiktige velgående. Når laget under sin nye trener ikke har utført mirakler etter fire kamper i sin første sesong i Eliteserien, går supporterne av skaftet og planlegger å forlate tribunen under neste kamp i frustrasjon over de middelmådige resultatene. Supporterne har ønske om makt og innflytelse, men mangler forståelse for at deres handlinger på både kort og lang sikt kan gjøre ødelegge lagets prestasjoner og omdømme.
• Ledelsen strir med intern maktkamp. Hovedsponsor og styreleder Bjørn Tangsrud (spilt av Bjarte Hjelmeland) er ikke samstemt med sportslig leder Espen og trener Helena, så klubben har ingen helhetlig strategi ledelsen står samlet bak.
• Pengene rår og den rike onkelen blander seg inn. Sponsor og investor Tangsrud krever å få bestemme også i sportslige anliggende, selv om han formelt sett ikke har hverken kunnskap eller adgang til det: «Det er mine sparepenger som gjør at dere i det hele tatt har en bane å spille fotball på!»

Vi seere heier på Helena, som viser stor kunnskap om fotball.
Men hun er i realiteten en nokså autoritær trener A
(i motsetning til den mer involverende, lyttende Trener B):

• Hun vet best.
• Hun fremstår som eksperten. Allerede før hun har møtt noen av spillerne eller andre i klubben har hun en klar formening om hvordan laget bør spille.
• Hun leder hovedsakelig gjennom monologer og lite via dialoger med spillerne. Hun er lite åpen for andres innspill.
• Hun leder laget ved hjelp av instruksjoner og ved å gi ordre, sjelden med spørsmål eller involvering. Spillerne blir ikke oppfordret til å si sin mening eller å få eierskap i viktige beslutninger om taktikken før en kamp.
• Hun prater ofte til alle spillerne i fellesskap i garderoben og på treningsfeltet, og har få individuelle én-til-én-samtaler.

Serien er en realistisk beskrivelse av norsk fotball på godt og vondt – og kanskje mest på vondt? Så vi håper ikke norske fotballklubber og trenere bruker «Heimebane» som inspirasjon for hvordan de skal lykkes med lagene sine, men bare nyter det som en fremragende underholdningsserie.

Og heia Aron, ikke gi deg!

[btn text=»Kjøp boken» link=»/kjop-boken» tcolor=»#ffffff» thovercolor=»#ffffff»]