Fotballtrenere har en mye vanskeligere jobb enn Gjert Ingebrigtsen i «Team Ingebrigtsen»

– I toppidrett funker ikke demokrati. Toppidretten er diktatorisk og sånn må det være. Det må være noen som til syvende og sist tar en beslutning, det kan ikke være en håndsopprekning for da vanner du ut trenerrollen, sier Gjert Ingebrigtsen til NRK i går.

Gudmund Skjeldal i Norges Idrettshøyskole er ikke enig. Skjeldal mener Gert Ingebrigtsen er et dårlig trenerforbilde.

– En trener trenger ikke å være så hard og autoritær, hele døgnet. En ting er å ta fra en ungdom eller en utøver idrettsgleden, en annen ting er å ta fra dem selvstendigheten. Og jeg synes det er viktigere enn medaljer – at treneren gjør seg selv mer og mer overflødig.

Forfatterne av boken «Fiks Fotballen» har trent ledere og medarbeidere i næringslivet i en mannsalder. Som i idretten handler ledelse om å utvikle talentet. Mennesker er skrudd sammen forskjellig. For en trener og leder gjelder det å finne ut nettopp det om de personene de skal utvikle. Hva er personens indre motivasjonsfaktorer? Hva er typiske trekk ved personligheten? Hva demotiverer? Hva skaper frykt? For å kunne vite det må treneren være nysgjerrig på mennesker. Det avgjørende spørsmålet enhver trener bør stille seg, er: Hva må jeg vite om personen for å være sikker på hvordan jeg kan fremstå som en god leder og trener for nettopp ham? Det finnes ingen universal treneratferd som fungerer for alle mennesker. Kunnskap om menneskesinnet og pedagogiske evner er nødvendig.

Gjert Ingebrigtsen kjenner sine barn godt. I TV-serien på NRK framstår han til tider irettesettende og noe krass i uttalelsene. Det overrasker tydeligvis ikke verken brødrene eller resten av familien.  De er vant til det. En trener kan være tydelig uten å være autoritær. Å minne en medarbeider eller utøver om hva som skal til for bli verdens beste, kan gjøres på mange måter. Gjert har valgt sin måte.

Overfor andre idrettsutøvere enn hans barn, som er vant til og vokst opp med denne formen, ville kanskje hans uttalelser være ødeleggende. Men alt lederskap handler om å tilpasse det som gjøres og sies til personen og situasjonen der og da. Dyktige ledere evner å variere dette, og det krever kompetanse. Vi deler Skjeldals bekymring for at Gjert Ingebrigtsen skal bli sett på som et trenerforbilde. Det er ikke Gjert sin skyld, i så fall, men de trenerne som mener at Gjert har funnet oppskriften som de blindt kan kopiere overfor alle idrettsutøvere. Vi er like bekymret, om ikke mer, over at Ferguson, Conte og Guardiola fortsatt er forbilder i norsk fotball.

Team Ingebrigtsen har lykkes. Metodene hans fungerer utmerket overfor hans sønner. Men vi tror og håper at Gjert er klar over at hans metoder ikke vil skape resultater uansett hvem han trener.

Norske fotballtrenere står i en betydelig vanskeligere situasjon enn Gjert Ingebrigtsen med sitt familieteam. Fotballtreneren må forholde seg til over tjue helt ulike personligheter. For hver spiller må han stille seg spørsmålet: Hva må jeg vite om mennesket bak denne spilleren for å være sikker på hvordan jeg kan fremstå som en god trener for ham?

Den jobben er litt enklere når du trener dine egne, lojale sønner som du kjenner ut og inn.