Innledningkapitlene i «Fiks fotballen»

with Ingen kommentarer
Kjøp boken
Her kan du lese starten i boken «Fiks fotballen»:

– Norge er verdens beste idrettsnasjon og Europas mest entusiastiske fotballnasjon

Hvorfor er likevel ikke Norges herrelandslag blant topp 10 på FIFA-rankingen?

Under det beste vinter-OL noensinne for Norge, i Pyeongchang i 2018, kunne vi nordmenn juble og med god grunn være stolte over hva en liten nasjon som vår kan oppnå. Men da seiersrusen avtok og jubelen hadde stilnet, manet flere stemmer til en smule mer edruelighet. Mange påpekte at de gode resultatene først og fremst skyldtes at vinter-OL omfatter mange av Norges paradeidretter, som de fleste andre land ikke prioriterer særlig høyt – om i det hele tatt.

Så nøktern er det imidlertid ingen grunn til å være. Norge gjør det også stadig bedre i sommeridretter, noe EM i friidrett i Berlin i 2018 bekreftet. Gro Harlem Brundtland hadde kanskje rett: Det er typisk norsk å være god, og i forhold til folketallet er Norge faktisk en av verdens beste idrettsnasjoner. Og vi nordmenn er også det folket som elsker fotball aller mest, når vi tar folketallet med i betraktning:

  • Norge ligger på en delt 3. plass i Europa i antall registrerte fotball- spillere i befolkningen (12 spillere pr. 100 innbyggere), bare slått av Østerrike og Tyskland.
  • Norge ligger på 5. plass i Europa i antall tilskuere på fotballkamper, etter Færøyene, Island, Skottland og Kypros. I tillegg reiser årlig nesten 100.000 nordmenn til England for å gå på fotballkamper, – bare irene oppsøker britiske fotballstadioner i større omfang enn oss.
  • Norge ligger på 2. plass i verden i å se fotball på TV. Bare i Kroatia sitter flere klistret foran TV-skjermen når det kringkastes begivenheter i forbindelse med fotballkamper.

Disse realitetene om nordmenn og fotball fremgår av analyser gjort av Simon Kuper og Stefan Szymanski i boken Soccernomics fra 2014. I boken presenterer de to forfatterne også en analyse av hvilke land som gjør det best i forhold til folketallet når man slår sammen resultatene i alle de største idrettene – rugby, cricket, baseball, basketball, kvinnefotball, kvinne- og herretennis, golf, sykling, motorsport, samtlige grener i sommer- og vinter-OL og VM i herrefotball, frem til 2014.

Og hvilket land tror du toppet listen da forfatterne oppsummerte resultatene i alle disse grenene i «Soccernomics»?

Joda: Norge!

Vi skårer flere poeng enn alle land i Afrika til sammen, og flere enn hele Asia sett under ett. Selv om vi hadde halvert resultatene våre i vinter-OL, ville vi fått flest poeng i denne konkurransen.

Norge er to år på rad kåret til verdens fremste idrettsnasjon i den prestisjetunge rankingen gjort av Greatest Sporting Nation.

Årsakene til disse overveldende sportslige prestasjonene har ifølge forfatterne av Soccernomics i stor grad sammenheng med høy velstand:

  • I Norge er det et mål at alle skal ha mulighet til å drive med idrett, uan- sett hvor i landet man bor. Det er treningsfasiliteter over hele landet.
    I alle byer og tettsteder, selv på det ytterste nes og i den minste bygd, er det rom for sportslige aktiviteter.
  • Det viser seg også at i land hvor befolkningen over mange tiår har et sunt og godt kosthold, blir innbyggerne fysisk sterkere og høyere av vekst enn folk i land hvor sult og ernæringsproblemer er mer utbredt. 20 prosent av kroppshøyden bestemmes ikke av arv, men av omgi- velsesfaktorer som livsbetingelser under svangerskap, ernæring, sykdom og psykososiale forhold. Slike forhold står det bra til med i Norge. I 1860 var gjennomsnittshøyden for norske menn 169 cm, mens den i dagens Velstands-Norge er ca. 180 cm.
  • At Norge også ligger på førsteplass på FN’s Human Development Index, bekrefter disse forholdene. FN’s Human Development Index måler velstanden i et land i henhold til befolkningens livsløpslengde, antall år med skolegang og verdiskaping pr. hode (brutto nasjonalprodukt). Vi kan med andre ord fastslå at vår velstand har positiv innvirkning både på treningsmulighetene og fysikken til de norske atletene.
  • «No jerks allowed»: Et annet forhold, som avisen The Guardian trakk frem som suksesskriterium for Norges gode OL-resultater i Pyeongchang, er tilliten og rausheten som preget samholdet innad i de norske utøvergruppene. Selv om nordmennene konkurrerte både seg imellom og med utenlandske utøvere under øvelsene, var de gode venner, støttende og rause med hverandre. Et slikt internt samhold i troppen var ingen selvfølge blant utøverne fra andre nasjoner som deltok.

Men hvorfor er da ikke Norge bedre i internasjonal fotball?

Vi kan altså fastslå at Norge i forhold til folketallet er en av verdens beste idrettsnasjoner og i toppsjiktet i fotball både når det gjelder interessen blant folk og antallet utøvere.

Hvordan kan det da ha seg at det norske herrelandslaget i årene etter at FIFA-rankingen startet i 1992 i snitt har ligget helt nede på 31. plass?

Vi var oppe på 2. plass under «Drillo» i 1993. Hvorfor ligger ikke Norge fort- satt godt plassert på topp 10 på FIFAs ranking for herrelag?

Kvinnelandslaget har falt fra topp 3-plasseringer i begynnelsen av årtusenet til 14. plass i desember 2017. Hva gjør vi galt?

Er ballen rund?

De fleste fotballklubber er store bedrifter med mange titalls millioner i omsetning og med mange, kanskje hundrevis, av ansatte og frivillige. Men da vi begynte å sammen- ligne hvordan bedrifter utenfor idretten drives i forhold til fotballklubber i samme størrelsesorden, oppdaget vi store forskjeller. Og alle disse forskjellene kan ikke for- klares ved å vise til at «ballen er rund» eller «vår bransje er helt spesiell».

No business as football business?

Fotball er i prinsippet et ganske enkelt spill: For de fotballromantiske av oss handler det om å beholde ballen og sentre, beholde og sentre, beholde og sentre, og når målet er innen rekkevidde og man har en åpning: skåre. For de mer fotballkyniske handler det om å rappe ballen fra motstanderen, lempe den oppover i banen og avslutte så fort det lar seg gjøre.

Det viser seg likevel at fotballspillet i praksis er ganske komplekst, og vi stilte oss en del spørsmål:

  • Hvorfor sparkes det så mange trenere i fotballen, sammenlignet med alle andre idrettsgrener?
  • Hvordan kan en trener bli geniforklart i november og sparket i februar?
  • Hvor stor rolle spiller klubbkulturen?
  • Hvor viktige og hvor dyktige er styrene i fotballklubbene?
  • Kan supporterne ødelegge laget?
  • Hvor avgjørende er det for en norsk trener om han har hatt en karriere som vellykket profesjonell fotballspiller i utlandet?
  • Er trenerne kompetente nok i ledelse og til å behandle mennesker, og hvor mye betyr det egentlig?
  • Kan norske fotballklubber utvikle bedre spillere og på den måten sørge for at Norge kommer høyere opp på FIFA-rankingen?

Denne boken handler i hovedsak om norsk herrefotball på elitenivå, men svært mye av innholdet er like aktuelt for kvinnefotball og for breddeidretten på barne- og ungdomsnivå.

Vi håper at boken vil inspirere styrene i fotballklubber, ledere, ansatte, trenere, spillere, supportere og sponsorer til å bidra til å videreutvikle trenere, individuelle spillere og hele lag slik at de rustes best mulig til å skape enda bedre resultater – og på den måten kan bidra til å heve Norges plassering på FIFA-rankingen.

 

Del 1: Frykt og Fornuft

Om hvorfor fotballtrenere så ofte mister jobben og hvorfor det vanligvis ikke er så lurt å sparke treneren.

1. Fotballparadokset

Treneren sparkes fordi klubben gjør det dårlig, og klubben gjør det dårlig fordi treneren sparkes …

Ikke mange virksomheter opplever så hyppige oppturer og nedturer som fotballklubber. Bergensernes stolthet, fotballklubben Brann, er et godt eksempel. 1980-tallet var preget av stadige opp- og nedrykk for laget. Det ble nedrykk i 1979, men opprykk i elitedivisjonen igjen året etter. I 1981 bar det ned igjen, og så opp igjen neste år, – da de også vant cupen. I 1983 rykket laget tradisjonen tro ned igjen, men så opp igjen i 1984! Fra 1980 til 1986 rykket Brann opp eller ned hvert eneste år og ble kjent som «heislaget».

I samme periode byttet Brann ut treneren hvert annet år. Fra 1978 til 1988 hadde laget ni forskjellige trenere:

  • Bill Elliott: 1974–1978
    Ivar Hoff: 1979
    Egil Austbø: 1979
    Les Shannon: 1980–1981
    Arve Mokkelbost: 1982–1983 X Endre Blindheim: 1984–1985 X Tony Knapp: 1986–1987Per Vold: 1987
    Teitur Þórðarson: 1988–1990

Kan disse opp- og nedturene forklares med at ingen av Brann-trenerne i disse årene fikk ro og langsiktighet til å bygge opp laget over tid?

Over til Bærums stolthet. Stabæks plasseringer 2012–2017:

  • 2012: 16. plass Elitedivisjonen (nedrykk)
  • 2013: 3.plass 1. divisjon (opprykk)
  • 2014: 9. plass
  • 2015: 3. plass
  • 2016: 14. plass
  • 2017: 9. plass

Skikkelig jojo. I den samme perioden hadde Stabæk hele fire trenere:

  • Petter Belsvik: 2012–2013
  • Bob Bradley: 2014–2015
  • Billy McKinlay: 2015–2016
  • Toni Ordinas: 2016–2018

Kan det være en sammenheng mellom berg- og dalbaneplasseringer i serien og antallet trenere klubben avsatte og ansatte?

Side 15 i «Fiks fotballen»

At trenere stadig får sparken, er et velkjent fenomen i de fleste fotballklubber. Når resultatene svikter, er styrets løsning svært ofte å avslutte trenerens kontrakt.
Vi har fordypet oss i samspillet mellom styret og trener:

  • Er det treneren som er for dårlig eller er det styret som ansetter feil mann?
  • Er det hovedsakelig følelsesmessige årsaker til at styret ber treneren om å gå?
  • Vet styret nok om hva treneren faktisk foretar seg for å utvikle laget?
  • Vet styret nok om hva slags kompetanse og kunnskap det bør se etter når det ansetter ny trener?
  • Vet klubben nok om hva slags kompetanse styret bør ha?

Og sist, men ikke minst: Kan det være slik at resultatene blir dårlige fordi treneren sparkes?

2. Høytrykk

– Hva er den aller største katastrofen som kan ramme en fotballklubb? Å tape en kamp, sier tidligere styreleder i Fredrikstad Fotballklubb Sport AS, Karl Anders Følstad, med et smil.

I randsonen rundt en fotballklubb er det mange aktører som har høye for- ventninger til at laget skal vinne kamper – og som blir sterkt følelsesmessig berørt når kamper tapes.

Ukentlig, ja, nærmest kontinuerlig, må fotballklubber takle et sterkt press fra ulike personer og grupperinger, både i og utenfor klubben. La oss se nærmere på fotballklubbens seks viktigste aktører:

Supporterne: Disipler eller demoner?

Supportere kan både bidra til at lagets prestasjoner fremmes og hemmes. Når laget taper kamper, går supportere i kjelleren og fortvilelse og depresjon brer

om seg. Irritasjonen er stor over trenerens valg av spillere og spillestil, som diskuteres på puben og i sosiale medier. Seieren fra forrige uke er helt glemt.

Fansens makt er stor. Større enn de kanskje selv er klar over. Derfor omtales fansen i blant som den 12. spilleren. De kan medvirke til å bære et lag frem til seier, eller de kan kvele innsatsviljen og øke frykten hos spillerne.

– Fordi de selv spilte fotball i friminuttene i skolegården da de var barn, tror mange fotballsupportere at de kan absolutt alt om elitefotball, sier Petter Myhre. – Når jeg kommenterer noe på TV, sitter det en million der ute som mener at de kan jobben bedre enn meg. En million som mener at de kan trene Sarpsborg 08 bedre enn Geir Bakke.

Når laget taper flere kamper på rad, bryter tredje verdenskrig løs. Media hauser opp stemningen og supportere skriker med, uten tilsynelatende å forstå at de øker prestasjonsangsten til både trener og spillere. Supporterne vil ha trenerens hode på et fat, – det er han som har skylden. De krever at styret må ta grep, dette kan ikke klubben leve med! Ingen husker at den samme treneren førte laget til en flott plassering på tabellen og i cupen i fjor – og kanskje til og med i forfjor. Tapene de siste ukene er det verste som har skjedd, – det er helt uutholdelig å se laget mitt mislykkes!

– «Møkkalag!» Vi sitter og rakker ned på vårt eget produkt, laget vårt, sier Kjell Rekdal. – Da blir det i hvert fall ikke bedre. I stedet burde tilhengerne være konstruktive og prøve å se det positive.

Er du skikkelig fotballfan, blir dine eventuelle personlige problemer i ekteskapet, med barna eller på jobben, som et fnugg i universet, sammenlignet med bekymringene om fotballagets fremtid, slik Nick Hornby har beskrevet det i sin bok Fever Pitch:

«Yes, yes, I know all the jokes. What else could I have expected at Highbury? But I went to Chelsea and to Tottenham and to Rangers, and saw the same thing: that the natural state of a football fan is bit- ter disappointment, no matter what the score.»

I «Fiks fotballen» kan du lese ytterligere 220 inspirerende sider om hvordan norsk fotball kan blir bedre!

Kjøp boken
Side 18 i «Fiks fotballen»

 

Side 33  i «Fiks fotballen»
Kjøp boken